For et hundeliv :)

Flokken til Hassel og Heily kom og henta dem forrige søndag.

Da hadde de vært her i to uker, og det hadde gått over all forventning. Bjørn syns nok det blir litt vel mye hund til tider, men han oppholder seg mest på hytta uansett - så dette hadde vært udelt en positiv opplevelse for Tølle, Tassen og meg.

Snuseturene Bergheim rundt, var mye mere spennende med fire hunder.

Villbringebæra rakk å modnes mens de var her, og bærbuskene blei finkjemma av jentene. Tølle og Tassen lærte også å spise bringebær.



Gutta ville plukke sjøl, men jentene tok gladelig imot "finrensa" bær også.



De fråtsa i grønt grass...

Tølle og Heily fant virkelig tonen. 

Det var så moro å se på dem når de leikesloss 😍

Hassel tok livet med ro, mens ungdommen herja.

Tølle var en god del større og tyngre, men Heily var en spretten muskelbunt,
så de var liksom jamngode.

Danse, danse dokka mi 💓

Skal vi gi oss?



- snart...

Nåde!



De var så fine sammen, de to noenlundehundene 💕



Tusen takk for besøket, Hassel og Heily.
Jeg håper vi ses igjen!



Det blei jo fryktelig stille etter at de dro, men livet gikk sin gang og hverdagen innhenta oss. Arbeidsdagene sto i kø, så jeg hadde å drive med. Og jeg tror ikke Tølle og Tassen hadde vondt av noen kviledager.

På onsdag var det en kjærkommen fridag...og kaninklipp.


Tulla var "førstemann" ut.
Nå er de så like, de tre, men Tulla er faktisk bittelitt mindre. Kanskje fordi ho er yngst, eller fordi ho blei ballelaus da ho var ett halvt år.



Ho er nydelig, ihvertfall.


Tuppen og Lillemor fikk også klipt seg i løpet av dagen.
-Tassen bare er sånn, han 😊



Fillip måtte til pers dagen etter. Jeg rakk å klippe ham og gå tur med Tølle og Tassen før jeg skulle på jobb. Følte meg veldig effektiv, den dagen!



Fillip, pappa'n til Tulla, er selskapsjuk og nysgjerrig på hundene. Han bor ute, og kommer alltid hoppende for å hilse på oss når vi går forbi gården hans. Han er en skikkelig trivelig, liten fyr. Veterinærene oppi dalen tar ikke på seg kastrering av kaniner, så jeg skal kontakte Hønefoss imorgen. Det hadde vært så fint for ham å få være sammen med de andre - uten fare for nye kanin-bebisser.


Vi skal nok få orden på sakene, Fillip 😉

På fredag unte jeg meg en liten fjelltur etter at huset var vaska.

Tilfeldighetene førte oss helt innerst på Imlan. Det var biler overalt, men de fleste går til Hallingnatten, så vi gikk motsatt veg - til Rustadstølfjellet.
Det var ikke en sjel å se. Været var nydelig, men det var umulig å stoppe
- de forbaska insekta angrep fra alle kanter!
Så vi gikk og gikk, sakte men sikkert. Hele runden om Darren.



Da vi nærma oss hyttene, nekta plutselig Tølle å gå mer.
Jeg satte meg ned ved ham og tok ham på fanget - og slik satt vi ei lita stund. Det blåste litt der, så det var helt greit. Mens Tølle lå og nesten døste, begynte tankene å svirre - for det ligna ikke ham å ligge slik! Han hadde spydd på turen, men han eter alt han kommer over, så det var ikke så rart.. Men han hadde også gitt fra seg ett vræl en eller anna gang. Jeg trodde da det var kobbelet som hadde lugga, men tenk om det hadde vært en hoggorm!?! Herregud, vi hadde jo gått langt siden det skjedde!
Jeg så ingen hevelse noen sted, men tok ham i armene og la på sprang. Da vi kom ned til de første hyttene, ropte jeg til en kar, og han kom og kjørte oss ned til parkeringsplassen på Imlan. Utrolig snilt gjort!
Det var bare en km, men når man er stressa og hunden veier godt over 10 kg - er det neimen ikke så greit!
Tusen takk, du ukjente, snille hyttemann!



Så kjørte jeg oppover til Gol så fort det lot seg gjøre. Trafikken gikk i 70, og det føltes som tortur! Jeg ante ikke hvordan Tølle hadde det, der han lå baki buret sitt - men både han og Tassen var helt stille.

Vi ble tatt imot av en kjempekoselig veterinær, Trude Stårvik.
Tølle var veldig, veldig rolig, men han hadde fremdeles ingen hevelse. Ho tok blodprøve, og satte ham på drypp, for sikkerhets skyld.



Blodprøvene viste ikke noe unormalt, nyre og leververdi var fine. Ingen tegn på hoggorm-gift, heldigvis. Men han lå og sov mens væskebehandlingen foregikk, og det var ikke akkurat likt Tølle!



To timer seinere kunne vi reise heim.
Tølle var fremdeles rolig, men veldig glad for å komme ut å pisse 😊



Heime venta Bjørn, søster og svoger m fam. Grillingen hadde de utsatt i det lengste i påvente av meg, og de hadde såvidt smakt på konjakken.
Så blei det en koselig avslutning på kvelden likevel!

Ps. Veterinæren sendte meg sms idag, og spurte hvordan det sto til - det var veldig omtenksomt gjort. Igår tok vi det helt med ro, og han har fått skånekost, torsk og ris. I dag har han vært seg sjøl, på tross av gråvær og regn. Jeg tror reaksjonen på fredag, skyldes at han drakk stillestående vann, eller fikk i seg noe anna rart.
Jeg fikk meg ett skremmeskudd, men vi kommer aldri til å slutte og gå på tur.